Min beste presentasjon. Not.

«Du må holde et foredrag om verseformer i norsktimen. Sånn at jeg kan sette karakter på deg.»

Slik lød det første gang jeg ble bedt om å holde en presentasjon.

Jeg løp ikke akkurat hjem og ivret etter å starte på forberedelsene. Den gang, som tenåring på det ironiske nittitallet, uttrykte jeg det slik:

«Det var skikkelig inspirerende. Not.»

 

Det å presentere og det å prestere blir stadig forvekslet. Gjennom hele skolegangen, i høyere utdanning og til og med på jobbintervju er det å presentere forbundet med å bli bedømt. Vi snakker for at læreren, sensor eller en kommende sjef skal vurdere oss.

Jeg tror denne følelsen har satt seg i ryggraden min. Det første som skjer når jeg skal forberede en presentasjon, er at jeg begynner å tenke på hvordan jeg kommer til å bli vurdert. Kommer publikum til å synes jeg kan nok? Kommer jeg til å si noe feil? Kan man stryke på internseminar?

Som frilans foredragsholder er jeg ofte vitne til ansatte som snakker foran sine kolleger på ulike seminarer og fagdager. Jevnt over er folk veldig, veldig flinke. De er godt forberedt, de snakker tydelig og de overbeviser om at de kan det de snakker om. De kommer rett og slett godt ut av det.

Men formidling handler aldri om den som står og snakker. Det handler om budskapet. Og det handler om publikum.

 

Målet er ikke at publikum skal synes foredragsholderen virket kompetent. Målet er at publikum selv skal få kompetanse. De skal gå ut av salen med ny kunnskap, bli bevisst sine egne meninger og diskutere, stille spørsmål og kanskje til og med protestere.

Så neste gang du velger hva som skal med i en presentasjon. Spør deg selv: Tar jeg med dette for meg selv – eller for publikum?

Når jeg lager presentasjoner, må jeg nesten alltid luke ut kulepunkter jeg har tatt med for at ingen skal kunne påpeke at de ikke var der. Jeg har tatt dem med for min egen del, ikke fordi publikum vil sette pris på dem.

Publikum liker historier, de liker tydelige budskap og de liker at du har en realistisk forventning til hva de kan absorbere på tjue eller seksti minutter. De liker ikke overfylte PowerPointer med all informasjon om emnet. Kort sagt: De liker at du tenker på dem. Ikke at du snakker for å vise frem din egen kunnskap.

 

Da jeg holdt mitt innlegg om verseformer i norsktimen, hadde jeg pugget en uke i forveien. Jeg hadde ett fokus og det var læreren.

I ti uendelige minutter ramset jeg opp alt jeg hadde lært og fikk en god karakter. Men de andre elevene fikk ingenting ut av det. Målet mitt var å vise hva jeg kunne – ikke å formidle det til noen andre.

I friminuttet etterpå diskuterte alle elevene verseformer.

Not.