Da jeg var 23, flyttet jeg til Berlin og fikk min første jobb som omviser. Jobben fikk jeg fordi jeg snakket norsk – og påsto at jeg kunne svensk. Jeg hadde aldri jobbet som formidler før.
Stoltheten over å ha fått museumsjobb ble raskt til angst: Omvisningene skulle vare i to timer og de fleste besøkende var skoleelever på klassetur med læreren sin.
Prestasjonsangst
Med skoletiden friskt i minne var jeg spesielt bekymret for læreren. Frykten for at vedkommende skulle påpeke min manglende kunnskap var kun overgått av angsten for jerntepper. Tanken på å stå foran en hel skoleklasse med opptil to lærere og si «eh» holdt meg våken om nettene.
For å unngå katastrofen, forberedte meg som jeg aldri hadde gjort før. Og som ingen burde gjøre igjen. Jeg pugget tysk historie med en selvpinersk innstilling og utover senere og senere kvelder. For å fylle to timer trengte jeg mye innhold og jeg satte ikke av noen tid til jerntepper…
Feilfritt?
Første dag møtte jeg opp med begge underarmene dekorert av stikkord og årstall. De skulle raskt svettes bort og bli til en strøm av glemte, historiske fakta. Jeg stilte meg opp foran de 36 skoleelevene og begynte å øse av min nyervervede kunnskap med fokus på de to lærerne.
Det tok meg nøyaktig tre minutter å oppdage at lærerne ikke var opptatt av meg. De var opptatt av elevene.
Og elevene var heller ikke opptatt av meg.
Etter en time med min korrekte gjengivelse av historien begynte elevene å sige rundt i museet, lenger og lenger vekk fra meg. Etter halvannen time var flere forsvunnet og en lærer var begynt å lete etter dem.
Innen to timer var gått, befant hele gruppa seg på nærmeste shoppingsenter.
Jeg gjorde alt riktig!
Alt jeg hadde sagt var riktig. Hvis omvisningen hadde vært en muntlig eksamen i tysk historie, ville jeg sikkert fått toppkarakter. Jeg hadde snakket meg hes og ikke fått et eneste jernteppe.
Likevel merket jeg bekymrede blikk fra kollegaene. Min oppgave var ikke å vise hva jeg kunne. Min oppgave var å holde på elevene, slik at de hverken raserte utstillingen eller plaget de andre besøkende – eller stakk av.
For første gang forsto jeg: Formidling handler ikke om meg og min kunnskap. Det handler om tilhørerne og deres fokus.
Hvordan fange tilhørernes oppmerksomhet?
Jeg gikk hjem og oppgraderte forelesningen min. Antall faktaopplysninger ble skåret ned til et minimum, antall anekdoter ble maksimert.
Det virket. Så snart jeg begynte å fortelle historier, var skoleelevene villige til å lytte. Jeg varierte mellom det spennende, det morsomme og det bunnløst triste – alt sammen var det nok å ta av i Berlins historie. Det ga meg selvtillit å vite at jeg var elevenes nøkkel til å forstå litt av fortiden.
Men anekdoter var ikke alltid nok. Tenåringenes oppmerksomhet var flyktig og plutselig var det et speil, en medelev eller en rar turist som stjal interessen deres. Da var det bare én ting som fungerte: Jernteppet. Stoppet jeg opp og ble stille, ble gruppa nysgjerrig.
Enda bedre ble det hvis elevene ante nervøsitet. Hvis jeg plutselig sto der og sa usikkert «eh…» fikk jeg alles blikk rettet mot meg. De luktet skandale, og skandale er alltid spennende. «Har hun guide-dama glemt hva hun skal si, eller?» Etter noen sekunder med usikkerhet slo jeg til med akkurat det jeg ville de skulle lytte til.
Jernteppets makt
Hvis målet er å få folk til å lytte, er jernteppet et av de sterkeste virkemidlene du kan bruke. Du behøver ikke engang å være reelt usikker.
Bare stopp opp og kjenn på hvor du var i foredraget og tenk på hvor du vil videre.
Fake it till you make it…